Altfor Norge!

Tekstene til CD'n Altfor Norge av Arne Kvalnes. Les mer om plata her.
Alle tekster: copyright (c) Arne Kvalnes.

Jeg har alltid hatt lyst til å vite litt om
hvordan livet mitt kommer til å bli.
Blir jeg berømt og havner i vokskabinettet,
eller havner jeg i et rekkehus på Ski?
Og så en dag fikk jeg se et telt
med en plakat hvor det stod: «Lykken din
blir spådd av Fatima for to hundre kroner»,
så jeg snek meg forventingsfull inn.

Jeg ble ønsket velkommmen og satte meg ned
i en svingstol av imitert skinn.
Hun fikk sine penger og smilte forsiktig
og bad meg å rekke fram høyrehånden min.
Først gransket hun hånden min langsomt og nøye,
så åpnet hun munnen og sa:
«Rikdom og kjærlighet får du i mengder,
alt vil bli så fantastisk og bra».

Hun fortalte om reiser og spennende ting
som ventet meg på livets vei.
Så hvisket jeg frem, mens jeg følte mystikken:
– Men kan du se noen viktige sider ved meg?
Er jeg en kunstner, med sans for det skjønne?
Mangler jeg bakkekontakt?
Er jeg en praktiker, nøktern og jordnær?
Takler jeg ansvar og makt?

Hun smilte og sa: – Jeg kan si deg en del.
Du er vakker og intelligent.
Du vil klare det meste av det du blir pålagt,
Ja, jeg kan si mye mer du vil synes er pent.
Men når du først er her, så må jeg få nevne
en sak som er klart negativ:
– At du bruker opp to hundre kroner på dette,
viser at du er altfor naiv!

Unnskyld meg, jeg har et spørsmål jeg vil stille,
kan noen svare før jeg ender i min grav?
Det plager meg til tider ganske ille:
Hvor blir alle kulepenner av?
Så fort de får en sjanse er de borte.
De kan være både av plast og av metall,
og være hektet fast til lommen på min skjorte,
men de forsvinner uavbrutt i alle fall.
Og da er det ikke rart jeg spekulerer.
Metall og plast tar tid å bryte ned.
Det er en grense for hva kloden absorberer,
så de må jo faktisk gjemme seg et sted.

Tagger de på T-banen om natten
og kanskje, når så natten blir til dag,
så skriver de et klagebrev på skatten,
og lever dobbeltliv av verste slag.
De okkuperer kanskje blekkhus for å sove.
De marsjerer i protest igjennom byen
og vil at restaurantene skal love
å fjerne Calamares fra menyen!
Kanskje sitter de på pub med fyllepenner
kanskje planlegger de revolusjon
og har militærøvelse med sine venner
og skyter på blink med blekkpatron.

Noen trekker kanskje inn til store byer
der hittegodsmiljøet er blitt hardt,
hvor kriminelle hansker, skjerf og paraplyer
lærer pennene at blå skal hate svart.
Og mange har knapt penger nok til maten,
og for å leie seg et lite etui
må de kanskje selge blekket sitt på gaten,
så håpløst kan det noen ganger bli.
----

Det siste håpet mitt er denne sangen,
at den skal ha innflytelse på dem,
slik at noen av dem tar fornuften fangen
og tar første kulependlertoget hjem.

Vinterens knugende favntak – en centimeter snø eller to -
er i ferd med å slippe taket, og gresset begynner å gro.
Den første utepilsen nytes med et frossent smil.
Grünerløkka våkner og lukter av april.

Solen begynner å varme, og gjensynsgleden er stor
med rester av gamle plakater og sneiper og søppel fra i fjor.
Kamp mot all rasisme og apell om verdensfred
ligger der i søla, glemt og tråkket ned.

Det sies ofte at på «Løkka» var det mye bedre samhold før.
Da kjente man hverandre og alle var i bedre humør.
Da stemte man på AP og gikk i samlet flokk,
men sluttet kanskje med det når man fikk penger nok.

En ekte Løkka-borger jobbet gjerne på en fabrikk.
Så ble man pakistaner og startet en liten butikk.
Nå er man gjerne kunstner eller data-konsulent,
og jeg har fra sikre kilder at noen kler seg pent.

Men jeg vil nødig definere hvordan en Løkka-borger er.
Man trenger ikke piercing, rødfarget hår og svarte klær.
Nei, kle deg slik du ønsker og lev slik som du vil,
og nyt din første utepils på Løkka i april.

Når vi skal samles til en real fest,
da skal vi gjøre det vi liker aller best.
Det står blanke, fine flasker på vårt bord,
vi skal tømme dem og synge høyt i kor:

– Skar’u drekke, får’u værs’god drekke sprit!
Det var derfor du fikk lov å komme hit.
Du kan snakke tull og sjangle hit og dit,
men skar’u drekke, får’u værs’god drekke sprit!

Hvis du følger deg litt kulturell og fin,
har du kanskje med en flaske gammel vin.
Og så sitter du der pyntelig og from
og nipper helt til flasken din er tom.

– Nei, skar’u drekke...

Vi setter ikke noe særlig pris
på at du kommer hit med pils i kassevis.
For du må stadig reise deg og gå på do,
og man blir fullest når man holder seg i ro.

– Så skar’u drekke...

I sofaen sitter det en ganske rolig kar
og nipper til en Cola Light han har.
Han er trøtt og synes det blir for mye støy.
Han vil gå hjem, for dette var ikke særlig gøy.

– Nei, skar’u drekke, får’u værs’god drekke sprit!
Det var derfor du fikk lov å komme hit.
Du kan snakke tull og sjangle hit og dit,
men skar’u drekke, får’u værs’god drekke sprit!

Det er fredag, og je sitt her åleine,
for sjøl om je syns je har sjarm,
så er det så mange om beinet
at je har ingen tel å hølle meg varm.

Men så ringe det i telefon’ – du kæn tru at je bli spent!
Det er nok ei som vil ha meg med på noe moro, bære vent!

Refr.:
– Er det hu, er det hu, hell er det kænskje hu
som vil tala ved meg nå?
Je bli så glad, ja, det er nesten itte tel å tru
at det skulle bli ei råd.

Men slik nattens drømmer dunste bort i sola,
slik flakse jinta bort i det blå.
Og je dætt ganske fort ned på jorda
og legg telefonrøret irritert på.

Det var jo bære en idiot som ville selge meg noe dritt.
Je sett meg ned i sofaen att, men så ringe det om litt...

(Refr.)

Je si navnet mitt så pent som det er mulig,
men skjebnen har for mye på lur
og prakke nok en selgertulling på meg,
er det rart at en stakkar bli sur?
Og itte før ha je lagt på røret,
så ringe det i telefon’ att.
Je tenkje: – Nå ska’n jammen få høre,
det ska bli dårlig med søvn på’n i natt.

Så je riv ta røret og bruke meg, for nå ska dusten få!
Så høre je ei jinte svara: – Javel ...så legg hu på.

Var det hu, var det hu, hell var det kænskje hu
som ville tala ved meg?
Det er så fælt, ja, det er nesten itte tel å tru.
Er det rart en stakkar bli lei?

Reken Per og reken Pål
svømte rundt helt uten mål.
De syntes livet var en fest,
var alltid der det svingte mest.
Var begge vakre, unge menn
med lommeboka full av spenn.
De hørte med til havets fiff
og spiste stort sett planktonbiff.
Men så en dag sa Pål til Per:
– Jeg skjønner ikke hva som skjer.
Jeg er så rar i kroppen min,
jeg kjenner meg så feminin.

Per, som sjelden var nervøs,
han kjente nå at blodet frøs.
Han sa til Pål, som grøsset lett:
– Da hadde faktisk mamma rett!
Jeg husker godt – jeg var et barn -
og mamma strikket fiskegarn.
Da sa jeg: – Mamma, vet du hva?
En lillesøster vil jeg ha!
Men mamma svarte: – Lille venn,
alle reker fødes menn.
Men dagen kommer, tro du meg,
da du blir kvinne slik som jeg.

Reken Pål og reken Per
ville ikke leve mer.
Det var ikke noe håp igjen,
da heller dø som tapre menn!
Og reken Per og reken Pål
svømte mot en reketrål.
Desperate, begge to,
for kroppen føltes ikke god.
Per lå bak og ropte: – Vent!
Da skjønte Pål det var for sent.
----

Så reka Gry og reka Gro
hadde uflaks, begge to.

Når’n blir over tredve, er det lov tel å mimre
om da’n var under tjue og visstnok var ung.
Da jeg sa nei tel det meste, og var tam tel å feste
og tenkte mest på en tom pengepung.

Da vi kjørte att og fram i en gammal Renault,
med elektrisk soltak – den var metallic blå!
Ja, den var reine Rolls’en for øss der vi kjørte rundt
med kviser og styggdålig råd.

Men en kompis ta meg som hadde brukbart med penger
kjøpte Volkswagen Golf som var vælhøldt og fin,
mens je malte gearspaken illrau og lagde
Ferrari ta Fiaten min.

Og vi kjørte att og fram i en gammal Renault,
med elektrisk soltak – den var metallic blå!
Hell så var det vel slik at vi kjørte den bilen
som vi klarte å få tel å gå.

Det var lite å hente på lokale fester
når’n var en kloms tel å dænse og itte minst tel å sløss.
Så vi høldt øss i bilen og kjørte noen runder.
Det var mæssom det som var øss!

Og vi kjørte att og fram i en gammal Renault,
med elektrisk soltak – den var metallic blå!
Vi var blyge og redde, og dom jinten’ vi traff på,
dom foretrakk stort sett å gå.

Men i dag har vi ordne øss arbe’ og kvinnfolk
og er unge tel sinns, sjøl om håret blir grått.
Og så rødme vi litt når vi tenkje telbasj’ att
på den tida vi huske så godt:

Da vi kjørte att og fram i en gammal Renault
med elektrisk soltak – den var metallic blå.
Den er forlengst kjørt på dynga, og den gata vi kjørte
er omgjort tel gågate nå.

I gode, gamle dager gikk guttene og drømte
om å få seile til fremmede land.
Så tok de seg en hyre på båten nede på kaia,
og kom hjem som en ekte sjømann.

Refr.:Skål for våre båter og for vår tradisjon,
skål for havet og alt som er vått.
Skål for gamle Norge som sjøfartsnasjon,
og skål for alt som er maritimt og blått.

Nå er det nye tider, men i hver ekte nordmann
bor det stadig en liten sjømann.
Og nede på Aker Brygge ligger båter tett i tett,
ja, så tett at man knapt skuer vann.

Og båtene er fulle av kjekke, unge nordmenn,
det er utrolig at alle får plass.
De lengter sikkert etter blått hav og høye bølger,
men det skvulper i hvert fall i glass.

(Refr.)

Og når man mønstrer av, må man kanskje sette sjøbein
og balansere så godt som man kan.
Man kjenner at det gynger, men landgangen er utlagt,
så gjør honnør, her går en sjømann i land!

Refr.:Skål for våre båter og for vår tradisjon,
skål for havet og alt som er vått.
Skål for gamle Norge som sjøfartsnasjon,
og skål for alt som er maritimt og blått.

Jeg dro en tur på byen en kveld, på et av Oslos «hotte» steder,
full av stemning og godt humør, på grunn av glassets falske gleder.
Jeg snek meg ut på dansegolvet og stod der og subba og skræva,
og mens Michael Jackson gaula og sang, var det noen som kløp meg i ræva.

Jeg tar et hint for hva det er, for jeg er faktisk født med hjerne,
men jeg tenkte: – Er det kroppen min, eller tenner folk på klærne?
Uansett så skjønte jeg at dette var en gylden sjanse.
Etter mange år i ensomhet sku’ det endelig bli en romanse!

Jeg tenkte: – Håper hu som kløp meg har en drøss med penger!
For selv om lønna mi er bra, er det mye rart jeg trenger.
– Jeg håper hu er bra designa og har bil og standsmessig villa.
Sånne tanker fløy gjennom hodet mitt, og jeg kjente jeg begynte å få dilla.

Jeg har bestandig ment at jeg er veldig kjekk og deilig,
og at jeg får respons i kveld kommer faktisk svært beleilig.
Så jeg snudde meg rundt, spent og nysgjerrig, for å se hva jeg hadde i vente.
Og da viste det seg at det var en gutt som tok feil av meg og ei jente.

Han rødmet sterkt og snek seg vekk for å kjøpe mer å drikke.
Veldig morsomt, synes du? Vel, jeg syntes det ikke.
Denne episoden ligger stadig i hodet og tynger,
så heretter har jeg ræva mot veggen når Michael Jackson synger!

Je tok gliset en tur ner i sentrum
for å kjøpe ei datamaskin.
Men je fant ingen ledige plasser
å parkere Fiaten min.

Je kjørte fra gate tel gate,
det va ingen luker å sjå.
Je svingte og kave og lurte
på å je sku gjøra for noe nå.

Men plutselig såg je en budbil
som kjørte ut rett foran meg.
Og da var jo plassen der ledig,
og dermed så or’ne det seg.

På skiltet som stod like bak meg
så stod det: «Kun varetransport!»
Men je såg ingen parkeringsvakter,
og je kom sikkert att ganske fort.

Men da je kom bortatt med PC’en
va plassen der bilen stod tom.
Je skjønte at je hadde feile
og følte meg håpløs og dom.

Så sætte je maskina fra meg
og sprang bort tel nærmeste kiosk
og slo nummeret tel Trafikksjefen
mens je følte meg som en tosk.

Je stod der i kiosken og skravle
og fekk væta hen bilen min var.
Jeg spurte om gebbyr og den slags
og fekk sure og spydige svar.

Je gikk for å ta med meg PC’en
i drosje opp dit som je bor.
Men da je kom att der je hadde lagt’n
vart overraskelsen stor.

For je såg slett inga maskin.
Noen hadde vøri så frekk
og tatt med seg hele greia,
så PC’n min, den var vekk.

Je måtte jo si fra tel pol’ti
og steig opp på nærmeste trikk.
Men detti va itte min dag,
du kæn tenkje det åssen det gikk.

Je sa tel fører’n ta trikken:
– Kan jeg få en enkeltbillett?
Lommeboka ha je støtt med meg
og trudde det her sku gå grett.

Men je lette og rote i klæa,
inga lommebok va det å sjå.
Hu hadde vel støkki for langt ut,
og da veit du jo åssen det gå.

Så la je meg rett ut i gata,
sia ælt gikk i dass uansett.
Så kunne jo trafikken løse
problemet mitt relativt lett.

Men en pol’timænn kom, og da’n såg meg
så vart’n så sint at’n slo
meg i huggu med kølla så hardt at
je kjinte det piple fram blod.

Da beit je’n i leggen så’n hudde,
je sparka’n i skrittet så’n skreik.
Så slo je’n i huggu så’n dånte.
Og jammen vart karen litt bleik!

Nå stå je og haike tel Nordkapp
med parykk og lausskjegg og bart.
Je skjønte at her var det tryggest
å kommå seg vekk i en fart.

Konklusjonen bli relativt enkel
for deg som har livet ditt kjært:
Ta ældri med bil inn tel Oslo,
du oppleve ælt for mye fælt!

Du ligger bevisstløs i senga og snorker
mens jeg er på jobb og står på alt jeg orker.
På en utsatt plass på nattbordet ditt
skal jeg tilbringe hele livet mitt.

Du drømmer om blomster, om sol og om sommer.
Helt uforberedt på hva som nå straks kommer.
Nå er klokken syv og jeg klemmer i vei,
roper ut alt jeg orker: - Opp med deg!

Du er utakknemlig, det gjør meg litt lei meg.
Jeg får ikke skryt for en godt utført jobb, nei.
Jeg huker meg ned og gjør meg helt flat,
for du slår etter meg som en psykopat.

Men hvis jeg en dag skulle tie helt stille
og la deg få sove så lenge du ville,
da ville jo sjefen bli sinna på deg.
Og den som fikk skylden ble selvsagt meg.

Her står jeg og tikker, jeg kan ikke annet.
Blir hetset og utskjelt, blir slått og forbannet.
Å, hvorfor var jeg ikke så lur
at jeg heller tok fagbrev som armbåndsur!

Det går nedover med Norge nå for tiden,
i regjeringen er alt et salig rot.
Når Ap har en sak på førstesiden,
kan du banne på at SV går i mot.
Og Siv Jensen går i buskene og lurer,
og ingen vet hva hun kan pønske på,
mens Høybråten og Sponheim går og sturer,
for ingen bryr seg om hva de gjør nå.

Og vold og trusler har slått rot i landet,
jeg frykter nesten for mitt eget liv.
For alle virker sinte og forbannet,
på gaten blir man stukket ned med kniv!
Så hør på meg: – Hvis vi skal redde landet
fra politisk kaos og fra depresjon
så må vi tenke på noe ganske annet,
og den beste løsningen er invasjon!

Refr.: – Ja, nå er det jaggu på tide å invadere Sverige,
la oss få en militær konfrontasjon!
Det blir patriotisk glød, og kanskje en svenskes død,
det vil binde sammen hele vår nasjon!
Ja, nå er det jaggu på tide å invadere Sverige,
la oss få en militær konfrontasjon!

Slik har det vært i gjennom alle tider.
Når det å styre landet blir for komplisert,
så start en liten krig, og så omsider
vil folket holde sammen – garantert!
Så slutt å kalkulere og å trikse,
det meste er nok allerede sagt.
Men Stoltenberg, du vet at du kan fikse
det hele med å bruke våpenmakt!

Refr.:– Ja, nå er det jaggu på tide å invadere Sverige,
la oss bombe våre naboer ihjel!
Da slåss vi for vårt land, vi blir venner alle mann,
vi har alle samme norske folkesjel.
Ja, nå er det jaggu på tide å invadere Sverige,
la oss bombe våre naboer ihjel!

Det det betyr ikke så mye vi vinner,
for Sverige har så lite av verdi.
Det kan nok koste litt, en milliard eller ti – men skitt,
bare tenk så gøy det kommer til å bli!

(Første refereng repeteres)